fbpx

PTSD i menn og kvinner

PTSD i menn og kvinner
PTSD i menn og kvinner

PTSD i menn og kvinner er ikke ulike lidelser og skal ikke behandles ulikt.

Thomas Seltzer fikk mental Helses Åpenhetspris 2019. I den forbindelse ble han hyppig sitert på at «språket (terapispråket) og terapirommet må avfeminiseres». Han sa bl.a: «Menn har ikke terapispråket, og det er noe feminint ved terapirommet – litt kjerringaktig – det å skulle sitte ned og snakke om følelsene sine. Det tror jeg virker litt avskrekkende på en del menn.» Han sa videre: Da kan alternativet for en del menn være å ta livet sitt, og dette temaet er derfor svært viktig å løfte fram. Vi må avfemininsere det språket og det rommet litt. Det tror jeg veldig mange menn kan ha godt av.»

Den norske forfatteren Maria Kjos Fonn fulgte opp med et innlegg i Aftenposten19.10.19 (du kan lese innlegget nederst på siden). Kjos Fonn beskriver egne opplevelser med stabiliseringskurs, der sommerfuglklemmer og beskyttelseskapper inngår som selvivaretakelsesstrategier. Både Kjos Fonn og andre kvinner på stabiliseringskurs, sier hun, opplevde slike øvelser som for «pusete». Kjos Fonn etterlyser et terapeutisk språk som er mer tilpasset «et maskulint kodet raseri».

Fra mannelidelse til kvinnelidelse?

Som traumebehandler, er jeg svært glad for alt fokus som rettes mot traumebehandling og PTSD i menn og kvinner. Jeg er imidlertid lite glad for innspill som antyder at PTSD har beveget seg fra å være en «mannelidelse» til å bli en «kvinnelidelse». Det er udiskutabelt at betegnelsen PTSD opprinnelig ble benyttet på symptomer som rammet soldater som hadde vært i krig. Kjos Fonn har også rett når hun sier at varianten kompleks PTSD har oppstått som betegnelse på symptomer som følger av relasjonstraumer. Utfordringene begynner imidlertid der Kjos Fonn fastslår at «flere kvinner enn menn utvikler PTSD». PTSD i menn og kvinner er dessverre en altfor vanlig lidelse, men det gjelder begge kjønn.

Prevalens

Prevalens er tallet på personer som har en viss sykdom, funksjonshemning eller risikofaktor i en gitt befolkning på et gitt tidspunkt eller innenfor en gitt tidsperiode (Store Medisinske Leksikon). National Center for PTSD (https://www.ptsd.va.gov/professional/treat/essentials/epidemiology.asp) viser at livstidsprevalensen (altså andelen i en befolkning som en eller annen gang i løpet av livet utvikler en gitt lidelse) for PTSD i USA i fjor, var 3,6% for menn og 9,7% for kvinner. Disse tallene ser ut til å støtte Kjos Fonns påstand om at flere kvinner enn menn utvikler PTSD. Hvis vi derimot ser på tallene for krigsveteraner, f.eks i The National Vietnam Veterans Readjustment Study (NVVRS) fra perioden 1986-1988 er tallene helt annerledes. I gruppen av 3016 Vietnamveteraner var livstidsprevalensen for PTSD 30,9% for menn og 26,9% for kvinner.

Hovedpoenget mitt er ikke de enkelte undersøkelsene, og jeg er sikker på at det kan finnes andre undersøkelser som viser andre tall og kjønnsfordelinger. Mitt hovedanliggende er at når PTSD omtales som én lidelse, med ett bestemt sett symptomer som arter seg på ett bestemt vis i individene som rammes, da er det lett å trekke slutninger som det Thomas Seltzer og Kjos Fonn ser ut til å gjøre.

Hva er et traume og hvordan kan tallene sprike så mye?

Hva er et traume? Ordet traume er egentlig et medisinsk uttrykk, og er tatt fra det greske ordet for «sår». I psykologien brukes ordet for å beskrive skaden som har oppstått i et menneskes psyke, etter å ha opplevd en svært dramatisk hendelse. Det er imidlertid ikke slik, at alle som opplever noe svært dramatisk, utvikler en traumelidelse. I stedet for å snakke om det å oppleve noe dramatisk som det å oppleve et traume, snakker vi i dag om potensielt traumatiserende hendelser. Alle som har opplevd feks krig på nært hold, har opplevd potensielt traumatiserende hendelser, men de aller fleste vil aldri utvikle PTSD. Vi sier at de aller fleste er resiliente/motstandsdyktige.

Talene spriker

Hvordan kan tallene sprike så mye, som National Center for PTSD viser? Bakgrunnen er trolig å finne i at veteranene (som Kjos Fonn beskriver som mennene, da de fleste av våre krigsveteraner jo har vært menn) har utviklet PTSD på bakgrunn av potensielt traumatiserende hendelser i farefulle krigshandlinger som de, mer eller mindre, frivillig har gått inn i, og opplevd at de kunne mestre. I slike situasjoner vil PTSD-pasienten som oftest ha vært i en situasjon der han/hun har hatt en opplevelse av selv å kunne/burde påvirke utfallet av situasjonen. «Hvis jeg bare ikke hadde…», eller «jeg er jo opplært til å takle…», eller «hvorfor husket jeg ikke…?» er utsagn som kan gå igjen i krigsveteraners beretninger i terapirommet. Når vi i utgangspunktet mener at burde ha kunnet håndtere noe vi, til syvende og sist, ikke håndterer, utvikler vi, dersom vi ikke er resiliente, en skamfølelse som har utgangspunkt i opplevd inkompetanse. Hovedutfordringen i den potensielt traumatiserende hendelsen blir altså ikke selve innholdet i hendelsen (den grufulle krigshandlingen), men opplevelsen av ikke å mestre noe man burde ha mestret.

Opplevelsen av å «ha feilet»

I behandlingen av krigsveteraner er, i følge min erfaring, ikke problemet om jeg, som kvinne, snakker sånn eller slik, eller om jeg har/ikke har blomster på kontoret mitt, men at jeg sliter med å hjelpe pasienten til å akseptere opplevelsen av å ha feilet.

Hva kan krigsskolen endre

Jeg tilbrakte en svært hyggelig lunsj sammen med en ung kadett fra Krigsskolen for et par måneder siden. Vi snakket nettopp om krigserfaringer og hvordan Forsvaret de senere år har gjort en solid innsats for å bedre ivaretakelsen av dem som utvikler PTSD i/etter tjeneste. Kridstraumer utløser ofte PTSD i menn og kvinner. Den unge kadetten spurte om jeg, som psykologspesialist med traumebehandling som spesialområde, hadde noen anbefalinger til ham, som troppsjef for soldater som skulle i utenlandstjeneste. Da jeg svarte: «Jeg skulle ønske dere i Forsvaret kunne fortelle soldatene at det er helt normalt å få, til dels sterke, følelsesmessige reaksjoner når dere opplever helt unormale hendelser. Og at dere ville fortelle soldatene at enkelte reaksjoner vil bli sterkere for enkelte soldater, fordi tilfeldigheter vil gjøre at en soldat kanskje akkurat har knyttet et tidligere minne til en person hen ser bli sprengt i luften, mens den andre soldaten ikke har en slik følelsesmessig kobling til hendelsen,» så den unge kadetten overrasket på meg. Han sa seg enig i at han både hadde «holdt inne med» egne reaksjoner i felt, fordi han hadde sett at andre reagerte annerledes, og at det ville ha vært til hjelp for ham å vite at det er mer normalt å reagere følelsesmessig enn ikke å gjøre det. Jeg er sikker på at den unge kadetten vil bidra til at hans tropp vil stå bedre rustet enn mange andre, når de i framtida møter sine potensielt traumatiserende hendelser.

Når prevalensen PTSD blant mannlige Vietnamveteraner altså er høyere enn de kvinnelige veteranenes, har det trolig sammenheng med sterkere grad av opplevd skamfølelse. Greier vi som behandlere å hjelpe dem ut av den vonde følelsen av «ikke å ha vært en god nok soldat», vil vi trolig også ha hjulpet dem ut av PTSD-symptomene.

Relasjonstraumer

Relasjonstraumer fordeler seg nok ikke så ulikt blant kjønnene, men det er trolig litt lettere for kvinner å snakke om dem. I relasjonstraumer finner vi også mye opplevd skamfølelse, men utgangspunktet befinner seg like ofte i opplevd sårbarhet som i opplevd inkompetanse. De fleste som har vært utsatt for langvarig misbruk, vold, trakassering eller neglekt (forsømmelse) kjenner på følelsen av å være «liten og svak». Det er en vond følelse som ofte gir pasienten en opplevelse av «ikke å være bra nok». Det mest traumatiske er ofte ikke hva de kunne/burde ha gjort (selv om det også er tilstede i mange), men skammen over å være en som er så lite verd at overgriper/ne behandler dem så dårlig.

Igjen dreier behandlingen seg i liten grad om jeg som behandler er «snill nok» eller «myk nok» i det terapeutiske rom, men om jeg evner å hjelpe pasienten gjennom den opplevde skamfølelsen, og ut i samfunnet, uten at pasienten føler at hen bærer med seg et stempel i pannen som sier «jeg er mindre verdt enn andre».

Ikke ulike behandlingsmetoder for PTSD i menn og kvinner

Vi trenger ikke ulike behandlingsmetoder for PTSD i menn og kvinner. Men vi trenger i høy grad å være bevisste på at det enkelte individ trenger behandling tilpasset det enkelte individ. Jeg må kunne inntone meg på en hver pasients følelsesregister, og jeg må kunne bruke verktøy som passer for den enkelte personen jeg snakker med, uavhengig av kjønn.

Skam

Skamfølelse fører ofte til raseri, som kan rettes utover mot andre, eller innover mot selvet. Skamfølelse fører ofte også til at pasienten isolerer seg fra andre, eller isolerer seg fra sine egne vonde følelser. Begge typer raseri, og begge typer isolasjon, er like skadelige for pasienten.

Kjos Fonn har helt rett i at PTSD-pasientens rus, og PTSD-pasientens spiseforstyrrelser er uttrykk for lignende indre smerte, og at det framstår urettferdig at f.eks Modum Bad behandler dem ulikt. Årsaken til det har nok å gjøre med at det er betraktelig vanskeligere å ha pasienter i aktiv rus sammen med andre pasienter med traumelidelser, enn det er å ha pasienter med aktiv spiseforstyrrelse i samme setting. Det er imidlertid ikke slik at spesialisthelsetjenesten ikke hjelper pasienter med kombinert traume- og ruslidelse med begge lidelsene samtidig. Det er heller ikke slik at jeg som privatpraktiserende psykologspesialist avviser å hjelpe pasienter med aktiv rusproblematikk med deres underliggende traumer. Jeg forventer ikke at noen skal være villig til å kaste krykkene sine før de har et visst håp om at beina deres vil bære dem.

Stabilisering

Stabilisering er en nødvendig komponent i en hver traumebehandling. Stabilisering innebærer imidlertid «bare» (det er nemlig ikke så enkelt) at pasienten skal være i stand til å beholde kontakten med seg selv, og forbli her og nå, i møte med situasjoner/triggere som tidligere har gjort at pasienten har «blitt kastet tilbake inn i en vond opplevelse, som om den gjentok seg her og nå».

Hva den enkelte pasient trenger av stabiliseringsarbeid, avhenger i stor grad av pasientens personlighet og tidligere erfaringer, som utdannelse eller grad av opplevd frykt. Når Kjos Fonn, som framstår som ei jente med et ønske om å angripe utfordringene sine rett på, blir satt i et stabiliseringskurs for pasienter som kanskje trenger mer støtte både rundt seg og i seg selv, før de våger å nærme seg et minne, så handler det om at behandlingsapparatet ikke har fanget opp hvem Kjos Fonn er, og hva hun som traumepasient trenger.

Stabilisering kan innebære kort psykoedukasjon om hva som faktisk skjer med kropp og sinn i slike situasjoner som det pasienten har opplevd, opplæring i en kort, men svært effektiv pusteøvelse, og økt innsikt i egne triggere. For noen pasienter kan dette oppnås i løpet av en behandlingstime, eller to. For andre, og de er ofte pasienter som har opplevd langvarige relasjonstraumer i barndommen, vil et stabiliseringsarbeid måtte strekke seg over mange måneder, og innebære små museskritt i retning traumebearbeiding.

Ingen kjønnsdiskusjon

La oss ikke avspore diskusjoner om god behandling i retning kjønnsdiskusjoner. PTSD i menn og kvinner uttrykker seg tilsynelatende ulikt mellom kjønnene. Hovedutfordringen er imidlertid at ulike typer PTSD uttrykker seg ulikt i ulike individer (og dermed også likt i like typer individer). Den dagen vi forholder oss til den enkelte pasient, slik hen framstår i det terapeutiske rom, og tilpasser behandlingen til det den enkelte pasient trenger (som ikke nødvendigvis er det samme som det den enkelte pasient ønsker, men det er en annen diskusjon), så vil pasienten få god behandling, uavhengig av behandlers kjønn eller farge på kontorveggen. Dersom jeg opplever at den aktuelle pasienten trenger noe jeg ikke kan levere, er det min plikt å bistå pasienten med å finne en annen behandler som kan gi en annen type behandling. Verre behøver det ikke være.

Gutta som har opplevd alt, av Maria Kjos Fonn

 

Legg til kommentar

E-postadressen din publiseres ikke. Påkrevde felt er merket *

I accept the Privacy Policy