Kan kjedsomhet gi oss anledning til å praktisere oppmerksomt nærvær på nye måter?

Kan kjedsomhet gi oss anledning til å praktisere oppmerksomt nærvær på nye måter?

Og kan vi kanskje tjene på det på flere plan?

Siden det er begrenset hva man kan finne på om dagen, er det mange som kjeder seg. Vi er ikke så vante med å lide av kjedsomhet i vårt hektiske samfunn. Det meste skal gå fort. Vi skal være så effektive som mulig. Og vil vil helst ha umiddelbar nytelse.

Oppmerksomt nærvær handler om å være her og nå. La ting ta tid. Ikke stresse med å endre følelsene, eller forsere hendelser ved å ligge i forkant. Jeg har hatt fokus på oppmerksomt nærvær ganske lenge. Allikevel er det stort sett morgen og kveld jeg aktivt gjør mine øvelser. I hverdagslivet er jeg «flink» på noen områder, men ikke på andre.

Når det gjelder matlaging har jeg alltid vært nærværende. Jeg har etterstrebet hjemmelaget, og dermed langsom mat. Når det gjelder andre eiendeler, har jeg dessverre hatt et mindre bevisst forhold. Jeg har riktignok ofte reparert ting som kunne repareres. Men det har stort sett hatt utgangspunkt i at jeg har trengt tingen «der og da», og følgelig ikke ønsket å vente til butikkene åpner igjen. Reparasjoner har ikke blitt utført fordi jeg har hatt et ønske om å forlenge tingens levetid, eller hatt et særlig bevisst forhold til kjøp og kast.

I vinter slet jeg hull på innsiden av lårene på yndlings «hjemmebuksa» mi, i ull. Jeg gikk selvfølgelig på internett og ville kjøpe ny. Men, det gikk ikke! Butikken var nedlagt, og ullbuksa mi var ute av produksjon. Den buksa elsket jeg så høyt, at jeg ikke hadde hjerte til å kaste den. Jeg forsøkte å få moren min til å tilby seg å stoppe den, men hun hadde dessverre ingen stoppesopp. Det hadde ikke jeg heller.

Samtalen med mor medførte imidlertid at tanken om å stoppe hullene i buksa festet seg. Jeg googlet stoppesopp, og fant noen på nettet, men de var svært små. Stoppesopper er konstruert for små hull i ullsokkers tær, eller hæler, ser det ut til. Avlange, brede hull på innsiden av bukseben, egner de seg definitivt ikke til! Følgelig fant jeg fram et egnet trestykke jeg tenkte jeg kunne spikke til.

Jeg tok med meg trestykket på hyttetur med familien noen uker senere, for da hadde jeg alle intensjoner om å «kjede meg tilstrekkelig» til at jeg ville kunne spikke. Slik gikk det naturligvis, eller heldigvis 😉 ikke. Både trestykket, kniven, og jeg kom hjem fra hyttetur akkurat like hele, og uten å ha lidd av kjedsomhet så mye som ett minutt.

Denne helgen var det strålende vær i Vestfold lørdag formiddag. Min gamle mor på 85, var i korona-kantene etter å ha kommet hjem fra Lanzarote tidligere i uken, jeg hadde jobbet masse med et webinar jeg skal ha på tirsdag, og vi hadde hatt altfor lite tid til å prate siden hun kom hjem. Det er dessuten ikke så hyggelig å prate med noen når man må være utendørs og holde en avstand på minimum 2 meter.

Jeg er en aktiv person, så det å sitte og skravle lenge på terrassen er ikke helt min stil. Det var da jeg husket på buksa mi, og stoppesoppen igjen. Jeg fant fram kniv, trestykke og pussepapir, og spikket en stoppesopp mens jeg snakket med moren min i solkroken på terrassen. Det ble en vinn-vinn :-)! Jeg fikk gjort noe nyttig, og mor fikk smittefritt selskap ute på terrassen, i strålende solskinn og med ca 3 meter mellom stolene. Den største fordelen var at jeg også fikk brukt lørdagskvelden på stoppe buksa mi 🙂

Innen kvelden var over, var yndlingsbuksa mi igjen brukbar, og følelsen av å ha 1) gjort noe nyttig, 2) tilbrakt kvalitetstid med mor, 3) ha spart penger, 4) ha forlenget livet til et yndlingsplagg, og 5) tilbrakt flere timer med langsomme, gode, håndverksysler som ga ro i sinnet (og null kjedsomhet;), var herlig!

Vi har en del ekstra tid i disse koronatider. Kanskje vi skal forsøke å finne tilbake til noen av de samfunnsnyttige fritidssyslene i stedet for bare å se Netflix/HBO? Vi har effektivisert og modernisert oss bort fra kjedelige ting som å stoppe klær, men vi har også kavet på oss livsstilssykdommer og overforbruk og pengehysteri. Oppmerksomt nærvær handler om å roe ned, være tilstede, og sette pris på det som er. Jeg elsket ullbuksa mi da den var hel og ny; jeg er enda mer glad i den nå som den er reparert av meg selv, og jeg i tillegg har opplevd gode timer sammen med min egen rolige pust og tilfredsheten over å bruke mer enn hodet i løpet av en dag.

Jeg ønsker dere alle gode dager, til tross for verdensuro og karentene-trøbbel <3 Måtte dere finne ro til å gjøre langsomme ting, til å finne glede i de små ting, og til å ta litt fra fra alle bekymringene et lite øyeblikk.

Hvis du vil lese mer om hordan du kan takle isolasjon og karantene, kan du gjøre det her.